Livet er ingen dans på roser!!!

Hei igjen, nå er det lenge siden. Jeg har trengt å puste litt. Følte at jeg måtte være meg, uten å dele med deg!

Det er nesten et halvt år siden sist innlegg. Siden det har jeg vært så heldig å få oppleve å bli mamma til ei lita jente som snart er 3måneder og det er fantastisk. Det er som den herlige lille rosa, så vakker og lukter ubeskrivelig godt. Og ja jeg er subjektiv! Når jeg nå ser på henne som en rose vet jeg at hennes rose også består av torner som vil gjøre ting litt vanskeligere i livet etterhvert som hun vokser seg større.

Hvordan har du det om dagen? Danser livet på rosebladene som små lette skyer? Eller på stilken, mellom tornene med full gass for å ikke bli sittende fast på en torne? Kanskje du er støkk på en torne? Og ja det er ikke behagelig, men du vet at det blir mye bedre når du kommer deg vekk fra den!

Bloggingen stoppet helt opp da jeg havnet på sykehuset med fare for tidlig fødsel. Hvorfor tenker du kanskje når du bare må ligge der? Det gikk veldig bra, men bare etter noen dager på sykhuset havnet ei ungdomsvenninne av meg på sykhuset. Vi har ikke hatt mye kontakt siste årene, men sporadisk. Du vet at du har noen venner som du ikke snakker med så ofte, men når mann treffes er det som vi snakka sammen i går. Hun var blid og kvikk som vanlig, med glimt i øyet, selv med en vanskelig nyhet om at hun hadde fått kreft. Så tiden frem til fødselen gikk med på å følge hennes vei i liggende stilling. Det å føde for tidlig blir liksom ingen sak i dagens medisin, i forhold til kreft. Hun døde desverre bare noen uker etter at vesle mor kom til verden. Og tårene mine renner nå mens jeg skriver…..

for det å se en mann og 2 flotte barn begrave sin kone og mamma var helt grusomt.

Jeg er utrolig takknemlig for de månedene med jevnlige samtaler som ivaretok alle de herlige stundene vi har hatt sammen fra ungdomstiden. Og jeg tror det er en mening med alt og at en av de var at vi skulle havne på sykhuset samtidig.

I mange år har jeg hatt en syk pappa og han synes det var mye større enn han hadde trodd å bli bestefar. Vi dro innom han på vei hjem fra sykhuset og han glødet i øynene når han så henne. For meg var det litt vanskelig da han ikke var den mannen han en gang var, men herlig å se han så glad.

Bare 2 dager etterpå havnet han på sykhuset. Etter 3 innleggelser på 7 uker var det desverre ikke mer å hente og jeg mistet min kjære pappa og nybakte bestefar. Utrolig vanskelig, samtidig en lettelse for at han fikk slippe etter mange vanskelige år. Nå har jeg kunne ta frem alle de gode minnene og det er utrolig deilig. Det er minner som har vært for vanskelig  å kjenne på de siste årene.

Jeg skrev et dikt til han jeg ønsker å dele med dere:

FB_IMG_1505251104072

Du lever hos meg
Men jeg ser deg ikke lenger

Følsene mine bølger som havet
Enkelte ganger slår de hardt inn mot berget så tårene spruter
Andre ganger bruser bølgene med en god lyd og solens stråler blinker i vannskorpen

Dustehodet

Om jeg kunne tatt noen valg for deg så hadde du tatt mer vare på deg selv, jeg er ikke deg – du tok dine egne valg. Valg jeg er usikker på om du var klar over konsekvensene  av, fordi du ønsket å leve i alt strevet

Du hadde et hjerte av gull, det er ikke tull! Omsorg og kjærlighet, du gav hos herlighet.

Møtte du ei dame så blid og søt, var du overbevist om at det var en flørt.

Selvtilliten din var stor som et fjell, og jeg vet ikke om det gav deg hell. Jeg ser tilbake på mange gode minner, og pappa jeg multitalentet  finner.

Smart og intelligent, med en talegave fra gud,  når jeg hører din stemme, den vil jeg aldri glemme.

Når du var ute blant mennesker og dyr, fylte du omgivelsene med latter, apligøyer og fyr.

A4 livet var ikke deg og du viste meg vei. Gav meg pilarer for at jeg skulle bli meg. Kunnskap og ansvar som jeg seinere trengte, for å bære deg, uten å velte.

Som bestefar måtte du bli helt bra. Du skulle lære henne å sykle, det var det du sa.
Omsorgen og den myke hånden din kom tilbake, når du vesle mor skulle stake.
Hun sovnet inntil deg, og det gleder meg.

Du var meg så kjær, så inderlig nær.
Hjerte mitt slår når du videre går
Det slår av glede av at du var min pappa og minnene vil leve videre

HVIL I FRED MIN KJÆRE PAPPA?

Dagens motto: husk at det er viktig å kjenne på det vanskelige, for å ha evnen på å kjenne på det fantastiske! Dans på rosen når du kan, tornene kommer fort nok!

Blogglisten hits

4 tanker om “Livet er ingen dans på roser!!!”

  1. Å leve er å forsøke å romme alt du erfarer. Gleden og sorgen, ekstasen og angsten. Alt er del av livet og det åndelige, som mørke og lys. Å bli mor og far er det største en kan erfare. Spedbarnets øyne speiler evighetens dybde og på den andre siden dødens mysterium, når den du er nær tar sitt siste pust og blir borte. Er der ikke lengre. Livet er et fasinerende mysterium. Livet er ikke et problem som skal løses men et mysterium som skal leves. Ok da, så får vi forsøke å takle problemene også, men husk å pust.

  2. Så vakkert skrevet Wera! Livet har sine opp og nedturer, men det vi må tenke på, er alle de GODE minnene! 🙂 Ønsker deg og lille rose masse lykke til! <3

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *